Kjære du

Tror du verden noen gang kommer til å bli den samme igjen? Like uskyldig og ufarlig som vi trodde den var før i sommer? Like fyllt av ubetydelige bekymringer og hvor roser blir vakre og et tegn på god kjærlighet? Ikke sørgende kjærlighet, men noe å glede seg over?

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom hjem til jul, var å dra til Youngstorget. I Berlin har mediene glemt det hele for lenge siden, så det var utrolig rart å komme tilbake igjen. Blomstene var borte. Det var pyntet til jul, det var glade mennesker over alt, men tegnene på hva som skjedde er der fortsatt. Så mange vinduer som fortsatt bare er av tre....

Jeg har fortsatt øyeblikk der alt jeg kan tenke på er alle de rosesamlingene bortover den stien. Så uendelig mange roser. Det sluttet aldri, og hver eneste en av dem representerte et liv. Et liv som endte så alt for tidlig. Det er i de øyeblikkene jeg får en viss forståelse av hvordan du må ha det. Så mye oftere og mye mer intenst enn meg. Noen ganger våkner jeg klokken fem om natten, og alt jeg vil er å ringe deg. Andre ganger blir jeg stressa når de jeg er glad i kommer for sent, og ikke svarer på mobilen.

Alt jeg føler, føler jeg så mye mer intenst nå enn før. Ting er så mye mer ekte. Jeg vil gjøre alt, bli ferdig med alt, vite, forstå og finne meningen med alt. Det var utrolig fint å få bli med deg ut på den øya i august, det var fint å få vite hvordan det virkelig var. Ting falt på plass, og alle inntrykkene ble mine. Samtidig innså jeg jo hvor tøft dette kom til å bli for deg. Jeg er så utrolig glad for at du fortsatt er en del av livene våre, men ikke bare klarer du å komme deg gjennom dette. Du klarer det i en verden som alltid vil vite, men aldri forstå hva du har med deg. Herregud, jeg er imponert av at du fortsatt står oppreist. Du er liksom mirakelet mitt.

En dag kommer alle rutene på Youngstorget til å være av glass igjen. En dag kommer avisene til å være ferdige med å skrive om det. En dag er det oss det kommer an på - hva vi vil at roser skal få oss til å tenke på og hva vi skal sitte igjen med. Jeg håper vi sitter igjen med hverandre i god behold. Vi skal være i god behold, lykkelige og takknemlige for de rosene vi fårlukte på - for det er ham og bare ham som burde bruke måneskinnet til å tenke tilbake på den dagen med sinne og anger for at det kunne skje.



__________