Jeg har aldri hatt bil, jeg har kjørt bil - det har jeg - men aldri hatt bil, nog derfor begynner jeg å innse at jeg er blitt spart for utallige repetisjoner av mitt verste mareritt. Køen.I dag skulle jeg en tur på Madla senteret, og tenkte ikke mer over at klokka var halv fire, enn det at halv fire var vi ferdige med å gjøre pristeorioppgaver. Det burde vi ha tenkt mer over. Vi brukte sikkert tjue minutter på å komme oss fra krysset ved E39 til de neste 1000 metrene til senteret.
Hva er det egentlig med kø som gjør at vi blir så utålmodige? Snakket med Helene om det hele den eviglange turen, og kom aldri frem til noe fornuftig svar på det. Det står kanskje tusen biler på rekke og rad som skal til samme sted, og vi vet vi må vente. Likevel drømmer vi om å kunne snike fremover, hoppe seg inn i bussfeltet ellerå kjøre scootern inn mellom feltene. Jeg kjenner jeg får vondt inni meg når jeg sitter og venter på å få bevege meg to meter fremover. Og dette problemet kunne jo vært løst hvis halvparten av oss bare tok bussen....
Men det er ikke bare på veiene vi står i kø. Jeg leste et eller annet sted at folk i vesten bruker i gjennomsnitt 3 år på å stå i kø. I bilkø, bankautomatkø, sikkerhetssjekkø, betalingskø, vi står i kø rundt baren, vi står i kø når vi skal sjekke inn på et fly, gå inn på et fly, ut av et fly, finne kofferten, baaahh.. Kan noen forklare meg hvordan man kan takle all denne ventingen?
Egentlig har jeg ikke noe imot ventingen i seg selv. Jeg liker å være ute i god tid til ting, det er først når jeg er en hårsbredd unna det jeg venter på, og grunnen til at jeg ikke når frem er at alle andre rundt meg også står helt stille uten at noe skjer.
Løsning, anyone?
1 comment:
Tror mennesker fra naturens side egentlig liker å stå i kø. Har du ikke lagt merke til at hvis først en person går et sted, så gar mange etter, og da blir det kø. Selv om de andre kanskje ikke skulle dit den første skulle i utgangspunket.
Post a Comment