Fy faen, så små problemene mine har blitt. Tror ikke det fantes en bekymringsverdig bekymring i hodet mitt før fredag. 22.07.2011. En dag de sier på TV at kommer til å forandre noe ved hele Norge for alltid. Jeg vet ikke om jeg er forandret ennå. Jeg er bare apatisk. Svelger alt på TV, bildene på nettet, meldingene på radioen. Jeg klarer ikke å skru det av. Klarer ikke å snu meg vekk. Det som har skjedd er helt jævelig, og jeg aner ikke hva i all verden som skjer når jeg skrur av inntrykkene og må begynne å tenke.
Jeg hadde akkurat rukket å få oversikten over de fleste jeg trodde kunne ha befunnet seg i Oslo sentrum, da meldingene kom rullende over skjermen om hva som skjedde på Utøya. Det politiske Norge er enda mindre enn jeg hadde forestilt meg, og det virket som en evighet gikk før de kunne fortelle noe om hva som skjedde der ute. I begynnelsen kunne jeg ikke telle alle jeg trodde kunne være midt i det helvetet på to hender.
Aldri har jeg vært så takknemlig for sosiale medier (aldri har jeg vært så forbannet på mange av dem som er der heller, men det er en annen sak). Jeg fikk redegjort for de fleste av "mine", bortsett fra hun jeg sendte melding til aller først. I tillegg vet jeg at jeg kommer til å kjenne flere navn på den listen som på et eller annet tidspunkt kommer til å bli offentliggjort også. Det har vært noen av de mest nervepirrende timene i mitt liv - og jeg har ikke en gang vært der selv. Jeg kan bare forestille meg hvor jævelig de må ha hatt og fortsatt har det.
Kan ikke tro at det finnes en engasjert ungdom, en forelder, en venn, og/eller et medmenneske noe sted i Norge som ikke har sittet med hjertet i halsen, med skuldrene over ørene eller gråten pressende på de siste dagene. Verden har blitt et litt jæveligere sted. Akkurat nå tror jeg ikke det er mye annet å gjøre enn å krysse fingrene for de som er savnet. De som fortsatt behandles på sykehuset. Og viktigst av alt: gi en klem til de du er glad i. Og en til.
Pink Floyd - Wish you
_____________
Jeg hadde akkurat rukket å få oversikten over de fleste jeg trodde kunne ha befunnet seg i Oslo sentrum, da meldingene kom rullende over skjermen om hva som skjedde på Utøya. Det politiske Norge er enda mindre enn jeg hadde forestilt meg, og det virket som en evighet gikk før de kunne fortelle noe om hva som skjedde der ute. I begynnelsen kunne jeg ikke telle alle jeg trodde kunne være midt i det helvetet på to hender.
Aldri har jeg vært så takknemlig for sosiale medier (aldri har jeg vært så forbannet på mange av dem som er der heller, men det er en annen sak). Jeg fikk redegjort for de fleste av "mine", bortsett fra hun jeg sendte melding til aller først. I tillegg vet jeg at jeg kommer til å kjenne flere navn på den listen som på et eller annet tidspunkt kommer til å bli offentliggjort også. Det har vært noen av de mest nervepirrende timene i mitt liv - og jeg har ikke en gang vært der selv. Jeg kan bare forestille meg hvor jævelig de må ha hatt og fortsatt har det.
Kan ikke tro at det finnes en engasjert ungdom, en forelder, en venn, og/eller et medmenneske noe sted i Norge som ikke har sittet med hjertet i halsen, med skuldrene over ørene eller gråten pressende på de siste dagene. Verden har blitt et litt jæveligere sted. Akkurat nå tror jeg ikke det er mye annet å gjøre enn å krysse fingrene for de som er savnet. De som fortsatt behandles på sykehuset. Og viktigst av alt: gi en klem til de du er glad i. Og en til.
Pink Floyd - Wish you
_____________
1 comment:
du, da begynner jeg med å gi en klem til deg, sånn slengt over nettet... jeg er glad i deg <3 ringer i morgen
Post a Comment