Kjære du

Du skulle bare visst hvor bekymrede vi var for deg. Vi ringte hverandre, meldte hverandre panisk, kontaktet alle vi kjente som kanskje kunne vite noe. For vi visste du var der. Og det var helt ubeskrivelig å sitte og bare se. Se på informasjonen som kom på TV, på internett og over radioen. En drøss informasjon, men ingenting om deg. Det var ingen lyd om deg.

Alle mulige scenarioer fløy gjennom hodet mitt. Selvfølgelig svarte du ikke. Jeg skjønte jo at du hadde viktigere ting å gjøre enn å svare oss på SMS. Vi trøstet oss litt med at det ikke er første gangen du ikke har kunnet svare, det trengte jo ikke bety at du var i fare. Den mobilen din har jo vært på ferie alene før den. Jeg hadde en puls på sikkert to hundre i de timene som føltes så uendelig lange - og den senket seg ikke før meldingen kom fra deg om at du var ok. Den eneste meldingen jeg ville ha. Den kom.

Herregud, jeg tror vi må starte kronerulling for å skaffe et ekstra batteri til deg eller noe slikt. Jeg tror ikke jeg kommer til å takle å ikke vite hvordan det går med deg hvis det skjer noe slikt igjen. Jeg håper det aldri skjer med noen jeg vet om noen gang igjen. Det var helt forferdelig. Og jeg var jo ikke der en gang. Jeg satt i en fuckings sofa og kunne ikke hjelpe deg med noe. Bare tanken på hva du har vært igjennom - det er helt sinnsykt. Jeg tror jeg må spy bare jeg tenker på det. Ingenting kan gjøre det ugjort, ingenting kan sies for å gjøre det "bra", "greit" eller noe. Jeg vil du skal vite at du har en flokk med fantastiske venninner, bruk oss. Vi var helt paniske for deg da vi skjønte du var der. Vi kommer til å være der, samme hva du trenger. Vi er glade i deg. Så uendelig glade i deg.


___________