Tilbake på Østlandet

Nå har jeg tilbake på Østlandet igjen. Denne gangen er det landsmøtet til BIS som er anledningen, og jeg grugleder meg veldig. Jeg skal nemlig opp på talerstolen en tur og snakke om meg selv i ti minutter. Det er kanskje merkelig at jeg kan skrive blogg og samtidig syntes det er rart å snakke om meg selv, men jeg tror ti år i norsk grunnskole har prentet inn mer jantelov i meg enn jeg setter pris på. Jeg skal nå i alle fall opp der, og forhåpentligvis sitter jeg i morgen kveld og er fornøyd med meg selv. Man skal ikke være redd for det man skal igjennom, så lenge man tror det bringer en videre. Og det tror jeg det kan finne på å gjøre.

Landsmøtet innebærer jo mer enn at jeg snakker om meg selv da heldigvis, og jeg gleder meg utrolig mye til det hele setter igang. Etter å ha vært student på BI en stund har jeg jo blitt kjent med en del BIS-ere, og det er alltid kjekt å treffe dem igjen. BIS drar alltid med seg god stemning. Derfor er sinnstemningen i dag omtrent som denne:



Train - Hey Soul Sister


Kan noen fortelle meg hvorfor vi er nødt til å bli gjort oppmerksom på hvor redningsvesten er mellom Stavanger og Oslo? Jeg ville mye heller ha betalt litt ekstra for en fallskjerm over de fjellene.

Satt på flyet i dag og tenkte på hvor trygg jeg etterhvert har blitt på å fly. Jeg tror aldri jeg har hatt flyskrekk, men jeg syntes det var ganske ubehagelig i begynnelsen. Nå har jeg på mange måter blitt tvunget til å venne meg til det også da, satt og regnet litt på det på flyet, og de siste tre årene har jeg sittet ombord på et fly i gjennomsnitt seks ganger i måneden. Det er mye Stavanger-Oslo selvfølgelig, og mange reiser utenlands. Heldigvis liker jeg å reise, men herregud så mye penger og CO2 som har gått med på å frakte meg fra et sted til et annet. Jeg har vært så heldig å få dekket en del av det gjennom vervene jeg har hatt da, men likevel: jeg burde ha plantet en del trær for å gjøre opp for det.

Selv om jeg ikke er direkte redd for å fly, har jeg alltid noen ting jeg må gjøre før jeg setter meg på flyet. Tror det er noe med det at jeg har så lite kontroll mens jeg sitter ombord. Hvis noe skulle skje har jeg ingenting jeg kan gjøre eller bidra med. Annet enn å ta det med ro. Jeg må for eksempel alltid ringe mamman min den dagen jeg skal fly og jeg sender melding til kjæresten min rett før vi letter. Man vet jo aldri. Jeg sitter aldri og stresser og tror vi skal krasje, men hvis det noen gang skulle skje, skal ikke det siste jeg har sagt være noe jeg ville angret på.

 Håper jo jeg får muligheten til å våkne med disse to mange flere ganger enda.

Når jeg lander på Gardermoen pleier alltid Linn Therese å hente meg. Derfra går turen rett til McDonalds hvor vi spiser barnemeny med chicken nuggets. Det har vi gjort helt siden jeg flyttet til Stavanger for fem år siden og Morten får alltid leken når jeg kommer hjem igjen. Jeg er sikker på at han blir kjempe glad.

Nå må jeg gå og øve litt på talen min.
Ønsk meg lykke til og ha en fin helg!


________