Hva blir du best av?

Husker du de gamle TV-seriene vi så på da vi var yngre? De fra USA, der foreldrene alltid fortalte barna at de kunne bli akkurat det de ville, og hvor moralen var at det gjalt jo for oss som satt og så på også. Selvsagt blir det for naivt å tenke at ting er så lett, men hva var det egentlig som var så galt med tanken på at vi kunne klare det vi bestemte oss for? Jeg blir fortsatt like nostaglisk når jeg ser Mary(Jessica Biel) og Matt (Barry Watson) spille i andre filmer, og jeg elsker den følelsen jeg får når jeg tenker på hvor enkel verden kan være, bare man har det sånn som dem.
- Den amerikanske drømmen.
- Lov å lykkes.
- Det kommer årdna sejj.
- Jeg kan klare alt.

Problemet er bare at mens vi ser den amerikanske drømmen på TV, er janteloven i full blomst i hverdagen vår. Nordmenn er så rare. Vi skal ikke skille oss ut, tenke for mye utenfor boksen eller drite oss ut. Ingen skal være flinkere enn andre, ingen skal kle seg annerledes, ingen skal skryte av seg selv og folk som tar initiativ er slitsomme. Jeg opplever det hver dag, i bittesmå porsjoner, og ja, jeg er ofte ikke noe bedre selv heller. Vi har jo vokst opp med det alle sammen. Hvem tror han der egentlig at han er? Står der og snakker om ting han ikke aner noe om? Uten at vi merker det selv, har vi så utrolig lett for å trekke hverandre ned i stedet for å pushe på det som kan føre til noe ekstraordinært.

Jeg tror det er alfa omega hvilke mennesker man har rundt seg. For det er ingenting som er lettere enn å klage over noe, dersom noen andre syter og klager. Det er mye lettere å bli misfornøyd med noe, enn å snu en vanskelig situasjon til noe positivt. Greit nok at man er sin egen lykkes smed, men man er langt på vei dersom de rundt en står på samme side. Jeg mener ikke at man alltid skal omgi seg med mennesker som alltid er enig i en, men dersom de rundt deg utfordrer deg og ønsker å se deg prestere, da er halve jobben gjort.

I år har jeg vært så heldig å få ta del i flere ulike settinger der fokuset har vært flyttet fullstendig i forhold til hva jeg har vært vant til. Jeg er plutselig omringet av positive mennesker som alle vil få til mest mulig. Det er helt fantastisk. Menneskene jeg har med å gjøre nå heier ikke bare på seg selv, men de tror på meg - og på det vi kan få til sammen. Og jeg har blitt så mye flinkere. Til nesten hva det skal være. Utfordringer har blitt kjempe bra - og jeg kjenner jeg heier på andre mye mer også. Det er jo flott når noen får til noe!

Det ligger en fin balanse i det å hoppe på enhver ide og tro man er verdensmester, og det å ikke tro på noe. Kanskje ligger ikke fasiten i de gamle amerikanske seriene, men det ligger definitivt en moral vi kan ta med oss. Dersom verden hadde vært svart hvitt, ville jeg valgt den amerikanske drømmen fremfor janteloven any time.

_________