Jumping in with both feet, or not

Jeg er ganske så sikker på at de begrensningene vi finner rundt oss, de sitter i hodene våre. Likevel er det noen ganger jeg bare må ta meg selv i å mangle begrensninger også. Det skjer spesielt de gangene jeg får utrolig kule muligheter, som bare mangemillionærer kan takke ja til. Siden jeg er ganske langt fra å være mangemillionær, føles det ganske urettferdig, men forholdsvis riktig å sette seg ned og ta en avgjørelse da. Denne helgen ble jeg invitert med til Mexico, for å feire bryllup. DET hadde vært kult det! Jeg takket nei, og syntes jeg var flink og angrer som en unge om hverandre.

Tipper jeg alltid kommer til å lure litt på hvordan det hadde blitt, men til syvende og sist tror jeg at jeg ønsker å oppleve mer den dagen jeg reiser til Mexico enn det jeg rekker å gjøre på en helg. Sannsynligvis kommer jeg til å føle at jeg går glipp av noe, men samtidig ville jeg gått glipp av en del her i Berlin dette året også, dersom jeg hadde brukt så mye av stipendet mitt på å dra. Og mest sannsynlig kommer jeg til å være skikkelig glad for at jeg brukte noe av den kommende helgen på å møte studiegruppen min og leste i stedet for å danse salsa hele natten- for på den måten å øke sjansene mine for å gjøre det bra på eksamenen som står for døren.

Jeg liker det definitvt ikke når jeg må prioritere på denne måten, men denne gangen tapte impulsiviteten til fordel for realitetene. Måtte sjansen by seg igjen.

___________