Vel, intstruktøren skulle vise seg å være syk, og i stedet var det en av disse som hadde timen:
Jada, en av jentene på juniorlandslaget i sykling. Juniorlandslaget. Har dere ikke noe mer å by på hva? Det ble litt hardere enn jeg var forberedt på kan man si. Ikke noe "være snill med den nye deltageren" sånn som det er på SiS. Med intensive spurter og stadig lengre bakker gikk timen forbi, og jeg er i ferd med å bli støl i ale bauer og kanter. I ferd med - som i - det har gått et halvt døgn og jeg begynner å kjenne det smyger seg inn i leddene mine nå. Au!
Mamma på sin side kom ut og syntes det hele var en frisk opplevelse. Er mamman min i så mye bedre form enn meg? Det positive i denne sammenhengen er vel at når man overlever en slik time, da kan man overleve det meste. Bortsett fra det vet jeg ikke om jeg ser noe lys i tunnelen akkurat. Jeg sliter med å gå opp trappen for å pusse tennene akkurat nå.
På sånne dager er det godt å våkne opp etter at alle andre har forlatt huset, slik at man kan gå rundt og bare syntes synd på seg selv. Og selv om jeg er alene hjemme, har jeg selvskap av en til som syntes synd på seg selv. En mester av den sorten. Balder, hunden til mamma og pappa var hos dyrlegen i går, og har tre sting i kjaken. Det perfekte selskap! Vi sitter bare og ser lidende på hverandre og mimrer om bedre tider. For en gjeng.
Vel, nå er jeg nødt til å prøve komme meg opp de trappene, ønsk meg lykke til om du vil. Så kan vi godt ha en innsamlingsaksjon av tips om hvordan man kommer seg over den verste perioden med stølhet litt fortere, hvis noen er interessert i å bidra.
__________
No comments:
Post a Comment