Motstand...

En eller annen sa på et tidspunkt at det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere. Jeg vet ikke helt om jeg er enig. Tror det er mye motstand jeg fint kunne klart meg uten. Det selvfølgelig ikke sånn at jeg skulle ønske livet var en dans på roser uten bekymringer hele veien, men innimellom kunne det godt vært litt sånn likevel.

I løpet av et liv skal man igjennom mye, og det er stadig ting man må takle - ting som legger igjen bagasje til neste gang man kommer utfor noe lignende. Mange gode erfaringer, men også mye som ødelegger videre. For hvordan skal man kunne gå videre og legge noe bak seg, hvis det vonde er å miste noen som står en alt for nær til å glemme, dersom en fremmed gjør en noe på vei hjem, noen bryter seg inn i hjemmet ditt, eller hvis noen du stoler blindt på knuser og tråkker på den tiliten du en gang hadde til dem?

Vi har så lett for å tenke at dersom noen ser glade ut, så er vel alt bra med dem da. Det er så lett å tenke at et sjarmerende menneske ikke kan ha det vondt, eller at du kan si hva du vil til pene slanke jenter – for de er jo perfekte og takler alt. Det tror jeg er det farligste av alt, det at vi antar hvordan noen er, eller har det, bare ved å se på dem. Nå er jo ikke jeg en av de pene slanke jentene, men jeg vet at jeg takler ikke alt jeg heller.

Nå er jeg straks halvveis i bacheloren min, og jeg hørte forrige uke om en som ikke klarte å fullføre den samme, fordi hun ikke klarte tanken på å stå foran de andre i klassen og presentere. En ingen en gang visste at var redd for å snakke høyt. Når var det vi ble så redde for å vise svakhetene våre, at folk heller trekker seg unna, enn å spørre om hjelp?

En av mine aller beste venninner påpekte for meg for en stund siden at man aldri burde føle seg ”dum” eller mindreverdig bare fordi man deppet over noe som egentlig ikke er noe. Det som kan virke som noe man bare bør gå videre fra, kan være en hel verden for noen andre. Det syntes jeg var utrolig godt sagt. For ingen andre kan bestemme når det er på tide for en selv å legge noe bak seg og tenke på noe annet. Det er bare en selv som vet når en er klar til å ”get over it”. Vi andre får heller bare vente på sidelinjen og støtte opp der vi kan. Ofte er det ingenting andre kan gjøre, men det å være der og gjøre ingenting kan være alt som skal til.



_______