Vet du hva det mest irriterende jeg vet er? Folk som tror de vet svaret på hvem andre er. Folk som treffer deg, hører deg si en ting, og som er helt sikre på at de vet hvem du er. Innimellom er jeg også folk. Jeg kan være så rendyrket folk jeg, og for å være ærlig så tror jeg faktisk at alle jeg kjenner noen ganger er folk. Så godt som hver eneste dag er vi folk - tror jeg. Alle sammen. Og det irriterer me det også.
Et enkelt inntrykk kan ha så sykt mye å si. "De første 20" lærte vi om da jeg var med i Unge Høyre. De første tjue sekundene du er inne i et rom, de første tyve ordene du sier, de første skrittene du tar.... Folk bestemmer seg for hvem du er i løpet av mye kortere tid enn det tror jeg. Jeg tror folk er nødt til det for å klare seg i den verdenen vi lever i. For i løpet av en dag møter folk milliarder av ulike inntrykk. Noen spennende inntrykk, noen faresignaler, noen fristende hendelser, plakater, logoer, mennesker, lukter, smaker.... Hadde vi ikke plassert disse inntrykkene i ulike kategorier, tror jeg vi hadde kjørt på noen titalls gir for mange hele tiden - alle sammen. Det hadde kanskje fungert i en halvtime det, hvis vi var heldige.
Jeg tror folk er nødt til å plassere andre folk litt i kategorier. Problemet for meg, det jeg irriterer meg over, det er når folk lar førsteinntrykkene bestemme videre også. Når man "bare vet hvordan noen er", etter en setning, ut fra hvordan noen er kledd en enkelt kveld, eller etter de første tjue skrittene de tok på vei inn i det første møtet man treffes på.
Alle kan være folk, men noen ganger er det faktisk folk sin skyld at noen faller utenfor. En ting er når intuisjonen vår forteller folk å trekke seg unna farlige situasjoner, eller når mennesker gir folk en skikkelig dårlig følelse på trikken, men den verste versjonen av meg selv er når jeg er folk - det er den hvor jeg tror at andre er annerledes enn meg på et vis. Enten når jeg tror at de tror det er det, eller når jeg forventer at de er det.
Noen av de mest ensomme folkene jeg kjenner er fantastiske vesener, som har vært så vakre, eller nydelige, eller flinke at andre folk har gått ut fra at de uansett klarte seg fint. Jeg kjenner sånne folk, som andre folk igjen har trukket seg unna - ikke av sjalusi, men av ren forventning, slik at de har blitt så alene at de har sluttet på aktiviteten eller til og med skolen, fordi det ble for trist og ensomt.
Jeg har møtt en helt ny verden her i Berlin nå. Så når jeg tar meg selv i å være folk nå, da passer jeg på at jeg slipper til noen flere inntrykk før jeg lar meg selv tro jeg har svaret. Folk flest har tross alt flere lag innenfor det vi ser fra utsiden. Og kommer man på innsiden, så har de ofte en helt ny verden man kan bli kjent med. Sånne folk liker jeg.
____________
No comments:
Post a Comment