Om å trene på tysk

Ah, jeg var så stolt av meg selv da jeg meldte meg inn på et treningssenter her nede. Det var jo en helt fantastisk ide for å få magen inn på det nivået den befant seg i før disse første ukene i Tyskland. Det skal nemlig ikke stikkes under en stol - eller inn under bukselinjen tydeligvis - at jeg ikke akkurat har levd det sunneste livet her nede. Det er jo så billig her! I tillegg er det å gå ut og ta noen glass vin og spise ute på en måte greia på masternivå. Bortsett fra sene kvelder i helgene, så er medstudentene mine rett og slett ganske fornuftige mennesker.

Så da var det bare å finne seg et treningssenter da. Ikke bare for forbrenningens skyld, men mest fordi jeg kanitna på skolen ligger i femte etasje - noe som har vist seg å være uendelig mange trapper. Det er skikkelig flaut å være anpusten når man kommer til andre etasje, samtidig som det å ikke komme seg opp jo betyr en forelesning uten kaffe. Strengt talt helt uaktuelt klokken åtte om morgenen.


Ok, nå falt jeg visst litt ut her, men poenget var at jeg altså har meldt meg inn på et treningssenter. Det er jo vel og bra. De ser ganske så akkurat helt like ut som i Norge, bortsett fra at  de ikke har spinning og at man må legge på penger for å få lov til å dusje med masse mennesker man ikke kjenner. Noe som er forholdsvis ok, når man kan gå hjem og dusje alene heller. Gratis.

Problemet med tyske treningsstudioer er at instruktørene også snakker tysk. Ikke at det kom som noe stort sjokk, men jeg sliter jo nok med å følge med på hva jeg skal gjøre i gruppetimene hjemme. Her blir jeg stående som en idiot, mens alle andre løfter linkes bein trekvart meter opp i luften, svirrer tre ganger rundt seg selv og viser jazz-fingers. Aerobic er herved strøket som mulige treningstimer for undertegnede dette året. Fra nå av blir det japanske yogastillinger og vektløft på denne spjælingen. Så får vi se om jeg kanskje kan turne meg opp til kantinen.


___________