Hvorfor stod du opp i dag?

Det er snart 7 milliarder mennesker på denne jorden. Ingen av oss er helt like, noe som betyr at det snart finnes 7 milliarder ulike grunner til at vi står opp om morgenen og lever livene våre. Siden ingen andre kan leve disse livene våre for oss, er det altså opp til hver og en av oss å gjøre det meste ut av de dagene vi har. Det er jo da de blir aller best også.

Hvorvidt dagene våre får mest verdi av at man står opp klokken seks for å trene, eller av å sove hele dagen og feste til klokken åtte om morgenen, det er det ingen andre enn oss selv som kan avgjøre. Det eneste som teller, er å tørre å kjempe for å gi dagene sine den verdien man virkelig drømmer om.

Da jeg gikk til skolen i dag tidlig tenkte jeg en del på akkurat dette. Hvor tilfeldig det er at livet mitt har blitt som det er akkurat nå - og hvor utrolig glad jeg er for at jeg har endt opp her. For jeg tror aldri jeg har tvilt så mye på meg selv som denne sommeren. I løpet av to måneder ble jeg singel, flyttet fra alle vennene mine, jeg ga fra meg hunden min, jeg fikk ikke det vervet jeg drømte om å fylle det neste året mitt med, jeg fikk verdens mest urettferdige avslag fra skolen jeg drømte om å studere ved - og det tok en evighet før jeg hørte noe fra en eneste av de jobbene jeg søkte på. Så stoppet plutselig hele Norge opp i slutten av juli. Jeg tror kanskje jeg var en millimeter fra å bare gi opp hele greia.

Det føltes som om det ikke var noen tunnel jeg beveget meg gjennom i det hele tatt, men bare veien inn til en eller annen avgrunn. Kunne verden være så elendig, og berøre de jeg var glad i så hardt? Hvem var jeg egentlig som hadde gått rundt og syntes synd på meg selv fordi jeg ikke visste hva jeg skulle det neste året?

Jeg gikk rundt i en slags boble der alt som betydde noe var å komme seg gjennom dagene, se på nyhetene og å kunne svare mobilen min dersom noen av de jeg bekymret meg for prøvde å få tak i meg. Ingenting gikk egentlig inn på meg, før jeg var i London i august og jeg fikk en mail fra saksbehandleren min i kunnskapsdepartementet. Hun var bekymret for meg. Hadde jeg fått brevet hun skrev den fredagen i juli?

Naturlig nok var den dagen litt skurrete for henne, siden arbeidsplassen hennes var sprengt i luften, men alt hun ville si, var at hun håpet jeg hadde fått den hjelpen jeg trengte for å komme inn i Berlin. For meg ble den dagen et vendepunkt. Man aner virkelig ikke hvor mange dager man har igjen å gå på - og vi skylder oss selv å gjøre det beste ut av den tiden vi har. Det finnes ikke et eneste annet menneske på denne jorden som skal få fortelle oss hvem vi er, eller hva vi skal finne oss i.

Det var bare å reise til Berlin, for det var ikke opp til noen andre lenger. Fremtiden føltes plutselig som om den var min igjen. Jeg troppet opp på kontoret på skolen og krevde å få bli vurdert på nytt. Herregud så glad jeg er for at jeg turte det! For det fungerte. Her befinner jeg meg altså nå, og selv om alt er nytt og innimellom veldig uvant - har jeg det utrolig bra her.


Jeg står opp om morgenen, fordi jeg fyller dagene mine med det som gir dem mening for meg. Jeg gir et bidrag til min egen fremtid, ser at det gir resultater og at menneskene rundt meg også kommer seg fremover. Selv om det snart er 7 milliarder mennesker på denne kloden, så er det bare en av meg - og jeg passer på å nyte verdien av de sekundene jeg har.

______________