Akkurat passe flink

   Jeg har alltid tenkt at jeg var flink til å kjenne mine egne grenser, til å prioritere og til å si nei. Det har aldri vært noe stort problem for meg at jeg tok på meg ting jeg ikke hadde lyst til, eller at jeg endte opp med ansvar jeg ikke ville ha. Stort sett har jeg gjort de tingene jeg har hatt lyst til her i livet, og det har vært utrolig gøy. Jeg har erfaringer jeg vil dra nytte av resten av livet. Nettopp det livet består av utrolig mange flotte mennesker og jeg har det utrolig bra. Problemet nå er å få tid til å nyte det. Diagnose dyktighet kaller de det: når jenter føler de må mestre alt.

   Akkurat nå er jeg på siste året i en bachelor jeg syntes er kjempe interessant. Jeg vet jeg har lyst til å jobbe med markedsføring når jeg blir eldre, og jeg forstår det som foregår i forelesningene. På hjemmefronten har jeg verdens beste kjæreste og vi har en nydelig liten hund som liker oss bedre enn leverpostei. I tillegg har jeg en relevant jobb jeg mestrer, utvikler meg i og har det kjekt med. Jeg har et verv i studentforeningen der jeg får oppleve ting jeg bare har drømt om tidligere, og jeg reiser masse til steder jeg allerede gleder meg til å dra til igjen. Grunnlaget for et fantastisk liv. Det blir bare litt travelt.

   Man hører om det over alt: jentesyndromet. Det syndromet jenter pådrar seg når de er flinke. Alle snakker om utbrenthet og tidsklemmer. Det er snart flere anti-utbrent-kampanjer der ute enn det er røykeslutt-kampanjer. Så hvordan kan det da ha seg at stadig flere havner på det samme kjøret? Hvor er balansen mellom å være flink og å slite seg ut?

   Den balansen skulle jeg gjerne betalt en del for å bli fortalt. Man blir jo hele veien fortalt hvor flink man må være for å skille seg ut. Bli lagt merke til. Og på den måten bli noe. Hva i all verden er det egentlig man blir? Venninnen min kom til meg i dag med et skjema hun må få minst to, helst fire, mennesker til å fylle ut som referanser før hun søker på skolen hun vil gå neste år. For ikke bare skal man grave seg nok ned i bøkene under studiene til at man få toppkarakterer; aldri i verden om det hadde holdt;
                       - man må også gjøre seg bemerket blant de riktige menneskene, for å ha noen mulighet til å komme inn på de riktige skolene, med de riktige studiene, for å kunne søke på de riktige jobbene - slik at man får det riktige livet, som innebærer den riktige mannen, de riktige barna, og man må jo bare bo i det riktige huset - som selvfølgelig er så stort at man trenger hele helgen på å vaske det. Er det rart jenter blir utslitt eller?

   Tidligere har jeg aldri tenkt over hvor ålreit det er å puste med magen. Hvor deilig det er å gå tur med en venninne, eller bare å ligge i sengen en kveld. Den som har mye å gjøre får mye gjort sies det. Og det stemmer. Jeg har aldri gjort så mye spennende noen gang som jeg har gjort denne høsten.

    Aldri før har jeg satt så pris på de dagene jeg har fri heller. Jeg har ikke en ting i livet mitt akkurat nå, som jeg kunne tenkt meg å bytte vekk eller fjerne, men jeg har jobbet en masse med å finne en gylden middelvei der inne et sted - jeg jobber vel strengt talt med det ennå. Noe sier meg at sånn kommer det til å være, og at det ikke bare gjelder meg.

_________