En blondines kamp mot hverdagen

Da jeg gikk på UiS, skrev jeg noen ganger en spalte i Hugin kalt Petit.
Nå har de byttet navn til Smis, og da forsvant alle innleggene mine.
Sara: This is for you..

Innimellom begynner jeg å lure på om folk forstår hvor ille det er å være distré. De aller fleste har nok opplevd å miste mobilen en gang og å lete etter bilnøklene, så selvfølgelig kjenner de til den panikken som strømmer gjennom en når man står der uten å vite hva i *** en skal gjøre. Når man har lett i alle kriker, kroker, lommer, vesker og poser i huset på leting etter den bitte lille tingen man irriterende nok er helt avhengig av akkurat der og da.

”Heldigvis skjer det ikke så ofte” tenker du kanskje letta akkurat nå. Og du aner ikke hvor heldig du er! Teksten du leser nå er nemlig skrevet av en av de stakkarene her på denne jorda som ikke er blant de like heldige. Ikke i nærheten en gang. Selv tilhører jeg den gruppa som går opp i feil hus første gangen hun skal vise hybelen til venninnene, ber noen ringe etter mobilen et par ganger daglig, alltid må låne penger på ferie og som sover på sofaen i fellesrommet fordi hybelnøkkelen ligger på en så hemmelig plass - at hvorvidt det er i Danmark eller Norge er heller uvisst.

Stol på meg: Du kjenner deg mer som silen enn den skarpe kniven i skuffen når du for tredje gang prøver å forklare den samme grinete Kolombus-sjåføren at du har jo kjøpt månedskort, det ble bare ikke med hit. Når du da tilfeldigvis også passer inn under betegnelsen ”relativt lys brunnette” har du dårlige odds for ikke å bli sett på som ”sjarmerende naiv” samtidig.

Heldigvis er det nå en gang slik at relativt sjarmerende lyse naive jenter har en fordel akkurat der. ”Alle” vet jo at blondiner ikke kan noe for det selv, og hun er da så hyggelig at det får gå for denne gangen. Tror nå jeg ville valgt distré fremfor grinete i en hver situasjon. Jeg skar kanskje ikke over hele brødet – men det er da glemt for lenge siden.


_____