Om guttene i Afghanistan

Det er mye turbulens nede i Afghanistan om dagen. Denne uken trakk FN 600 hjelpearbeidere -halvparten av de de har der nede - midlertidig ut av krigsområdene, ikke fordi de ikke trengtes mer, men fordi det rett og slett er for farlig der nede. Føler det sier sitt om hvordan tilstanden er. USA presser soldatene lenger og lenger sørover, Taliban beveger seg over i Pakistan - det virker som det aldri vil ta slutt

Husker fortsatt da jeg kom hjem fra skolen, et par dager før jeg skulle fylle 14. Først var jeg utrolig irritert fordi jeg ikke fikk sett en eller annen sit-com fordi TV2 nettopp hadde satt igang ekstra nyhetssending. Et fly hadde truffet en eller annen høy bygning. Snart var det to. Og ikke lenge etter var hele verden i krig mot terror.

Jeg kjenner ikke så mange som har vært i Afghanistan. Ruben, som var med og fløy tidligere i sommer, var der for et par år siden. Den ene andre jeg kjenner er der nå. Mads er mekaniker og er der nede og fikser og mekker i forholdsvis trygge omgivelser. Håper jeg. Det er forresten Mads som har sendt meg bildene i dettte innlegget.

- Afghanistan. Sist gang jeg så ham, gjorde han det samme hjemme i lille Eidsvoll. Ingen i den norske hæren, eller i alle fall førstegangstjenesten må reise ned dit, og det sier en del om en når man likevel velger å reise. Jeg tror aldri jeg hadde turt. 

Det har vært mye debatter om krigen i Afghanistan, men den siste tiden føler jeg også dette er et tema som er i ferd med å gå i glemmeboken hos mange. Nyhetene viser andre katastrofer, andre og mer spennende temaer - andre ting vi heller vil tenke på.

Jeg tror kanskje det virker meningsløst for mange, kriger har startet og blitt ferdige i mellomtiden. Noe av problemet for mange, tror jeg er at vi ikke helt forstår hva krigen egentlig er lenger. En stund gikk alle rundt og var redde for nye terrorangrep, men kanskje redselen har lagt seg? Føler man det ikke lenger på kroppen, glemmer man fort viktigheten av ting. - Helt til noe plutselig slår en tilbake til virkeligheten igjen.

Føler aldri jeg helt har fattet omfanget, og jeg syntes det er forferdelig at det foregår. - Men jeg tror jeg er for krigen og jeg syntes det er bra vi har soldatene våre der. For hva er vel egentlig alternativet? Det er flott at noen her i lille Norge er villige til å sette seg selv i fare for noe som er så viktig.

Slik bor de norske soldatene i leiren Mads holder til i

Klarer ikke helt å forestille meg den følelsen av å gå rundt der nede, eller følelsen de går rundt med de som venter på å få noen hjem derfra. Man vet aldri sikkert hva som vil skje videre, likevel er det noen som gjør det. Og i fare for å bli for klisjeaktig: det er takket være dem at vi er trygge hjemme. Skulle ønske jeg var flinkere til å vise det, men jeg setter i alle fall utrolig stor pris på at de reiser ned for oss.