Bagasje og slikt

Mennesker kommer med bagasje. De aller fleste av oss har vel til og med ganske mye bagasje. Noe bra, noe dårlig, noe spennende, noe trist, noe mystisk, noe skremmende. Mange vil vel si at det er bagasjen som utgjør mye av personligheten vår. Bagasjen vår gjør oss til den vi er. For det er det vi har opplevd som påvirker hva vi oppsøker og interesserer oss for.

Det er rart med denne bagasjen. Bagasjen er vel egentlig opplevelser, eller minner om du vil. Jeg har for eksempel gått mye av livet og ventet på at ting skulle begynne å skje. Jeg gledet meg til å slutte å være liten, til en tid da jeg kunne gjøre som jeg ville. Antageligvis var jeg Eidsvolls verste drittunge langt inn i videregående, men jeg har da blitt eldre til slutt jeg også. Ting jeg angrer på - bagasje.

Jeg husker da jeg begynte på Jæren Folkehøyskole. De første ukene var noen av de aller mest ensomme i mitt liv. Det var ikke fullt så kjekt å bli uavhengig og ha fri vilje som jeg trodde. Det var helt annerledes. Omtrent to uker etter at jeg begynte hadde jeg bursdag, og det kan trygt sies at jeg trøstedrakk litt den kvelden. Resten av året gikk medielærern min og var litt ekstra oppmerksom på hvordan jeg hadde det. Ting jeg har lært av - bagasje.

De vi har mistet - bagasje.
Gylne Øyeblikk - bagasje.
Hendelser vi skulle væt foruten - bagasje.

Det er mye jeg gjerne skulle fortalt folk. Ting jeg tror ville gjort at folk forstod meg bedre... Likevel kan man aldri fortelle alt, og til syvende og sist er det kanskje bra ikke alle vet alt om hverandre. Hvor mange ganger klarer man egentlig å fortelle samme historien med den samme gleden, sorgen, fortvilelsen eller forventningen som man føler første gangen? Bagasjen vår. Jeg vet jeg har en maksgrense på akkurat det der. Min bagasje kan bare bli uttrykt et visst antall ganger før jeg er ferdig med den. Da gjelder det å stoppe. For ingenting blir feiltolket mer enn personlige opplevelser. Virker man likegyldig når man snakker om noe trist - da tar man plutselg ikke saken på alvor.

Vi forventer så mye av hverandre. Vi vil se ekte følelser, ekte TV-innlevelse. Ofte glemmer vi hvorfor vi egentlig stiller spørsmål til hverandre. Det er ikke for vår egen underholdning at vi spør hvordan det går med vennene våre, det er fordi vi bryr oss,  og fordi de trenger å bli hørt av noen. Samme om venner gråter eller ler når de snakker - de gjør da ikke det for vår del.

Jeg endte opp med noen virkelig gode venner etter folkehøyskolen, jeg har lært at det å være liten kanskje ikke var så dumt, og jeg vet bedre nå å sette pris på at folk bryr seg om meg. Likevel blir jeg fortsatt ofte stressa når jeg må gjenta bagasjehistorier jeg rives innvendig av. Det gjør nok mange. Mange har personlige grunner til ikke å ville snakke om ting, så når noen bare vil drikke kaffe de neste ukene, da skal jeg sannelig diskutere dette flotte været vi har om dagen!

_______