Friday, June 10, 2011

Hvor selvstendige må vi egentlig være da?

Det er visst bare to av ti norske kvinner som ønsker at mannen skal plukke opp regningen når de er på date. Nok et bevis på hvor selvstendige norske kvinner har blitt, skriver avisene og plutselig er vi sterkere og mer ambisiøse enn noen gang. Skikkelige kvinner klarer seg selv. Vel, i så fall er jeg definitvt en av de to kvinnene som ikke er like selvstendige som de andre - og jeg kjenner jeg blir litt forbannet når jeg leser det.

Jeg har nettopp fullført en bachelor og skal til å fortsette med en utdannelse som jeg håper kommer til å gi meg mer enn nok inntekt til at jeg ikke er avhengig av noen andre. Jeg eier leiligheten jeg bor i (ok, jeg flytter ut av den hvert øyeblikk, men den er fortsatt min), jeg står for mine egne meninger, har store ambisjoner om hvor jeg vil her i verden og er ikke redd for å kjempe meg frem dit. Kom ikke her og si at jeg ikke er selvstendig og klarer meg selv, men jeg drømmer om at noen skal ha lyst til å spandere fine middager og kjøpe fine ting til meg likevel. Vel, kanskje jeg er mer konservativ enn jeg var klar over?


Vi er så opptatt av at jenter skal kunne få de samme mulighetene i arbeidslivet, i styrerommene og i hjemmet at jeg innimellom lurer på om ikke vi lurer oss selv. Ved å fokusere på at ting er urettferdig, tror jeg bare vi skaper en illusjon om at det at vi er forskjellige er en ulempe. Spør du meg, er det i ferd med å bli for få kjønnroller i dette samfunnet. Det er kjempe flott at vi er forskjellige, for det betyr at vi har med oss ulike kvaliteter. Det er en positiv ting, men noen ganger tror jeg vi er så redde for at disse forskjellene ikke er nok til å få oss dit vi vil.

OK: Jeg håper aldri jeg noen gang får en stilling eller et styreverv fordi loven krever at de må få inn en ekstra kvinne - den dagen jeg får drømmejobben min, skal det ikke finnes den minste tvil hos hverken meg eller de jeg jobber med om hvorvidt jeg fortjente den. Jeg skal få den fordi jeg har gjort meg fortjent til den. Og den dagen jeg får høre at jeg mister en stilling jeg vil ha - fordi de trengte en mann - kommer jeg til å bli dritsur. I sånne sammenhenger har det null å si hvilket kjønn du har, men i privatlivet mitt vil jeg gjerne få beholde noen romantiske ideer.

For meg er det ikke snakk om det å spare de kronene når man er ute og spiser, jeg tror det er følelsen av å være verdt å investere i. Det og kanskje litt den følelsen av at noen vil ta vare på deg på en måte. Tilegn meg gjerne noen "unresolved daddy-issues" hvis du tror det er det som er grunnen, men alt annet kan jeg jo skaffe selv. Jeg vet godt hvordan man skifter lyspærer, og jeg kunne sikkert skiftet dekk på den hypotetiske bilen min hvis det trengtes, men jeg elsker tanken på de kjønnsrollene der. 

Jeg digger å tenke at det finnes en der ute, som vil være villig til å svette litt ekstra - for akkurat meg. Aldri i verden om jeg kommer til å gå inn i et forhold der jeg er fornøyd med å gjøre alt husarbeidet, men er likestilling nødt til å bety at man gjør like mye av de samme tingene? Og kan man ikke være selvstendig hvis noen tar vare på en?





___________

5 comments:

Maria said...

Heeelt enig! Godt skrevet:)

Karen Marie said...

Jess! Du og jeg Maria, vi er to av ti <3

Maria said...

Yay - we're unique:) <3

Sara said...

tre av ti... ;)

Karen Marie said...

Herlig!! Join in, så kan vi snart starte klubb :)

Andre blogginnlegg

Related Posts with Thumbnails
Blogglisten