Har jeg ikke sett deg før?

Da jeg gikk på UiS, skrev jeg noen ganger en spalte i Hugin kalt Petit.
Nå har de byttet navn til Smis, og da forsvant alle innleggene mine.
Sara: This is for you..

Noen ganger dukker det opp kjente mennesker. Kjente mennesker man vet utrolig godt at man har sett før, likevel er de fullstendig fremmede. Selv har jeg alltid vært skikkelig dårlig med ansikter. Eller, ikke selve ansiktene, men til å plassere dem. Det er kjempe flaut når dette gjentar seg, gang på gang. Når den jeg snakker med kan være kongen av Danmark for alt jeg vet, frister det å bare legge seg under dyna og prøve igjen neste dag. Spesielt når det er samme person - igjen….

- Møter noen i gangen på skolen og vet jeg burde si hei, men aner ikke hvorfor. Møtte jeg han forrige gang jeg var ute? Er det han jeg satt ved siden av i forrige forelesning? Eller er det en jeg egentlig vet kjempe godt hvem er?

Enda verre er det med de gangene disse personene kommer bort til deg. Ikke det at jeg ikke vil at folk skal snakke til meg, det er jo alltid hyggelig å møte gamle kjente! Men når det viser seg at disse kjenner deg, vet hva du heter, hva du driver med og husker ting du bare forteller et fåtall mennesker – uten at du husker noe om dem – ligger du tynt an. Hver eneste gang dette skjer, tenker jeg alltid at hvis jeg bare stiller noen smarte spørsmål kommer jeg helt sikkert på hvem jeg egentlig prater med.. Og det er jo selvfølgelig like vellykket hver gang…

Jeg treffer til stadighet en av dem jeg egentlig vet hvem er. Faktisk tror jeg vi har noen gode historier til felles også. Han kommer alltid bort, smiler bredt og snakker til meg med største selvfølgelighet. Mens jeg desperat prøver å koble trådene sammen, uten spesielt mye hell, blir det vanskeligere og flauere å skulle stille det spørsmålet jeg egentlig bare burde gulpet opp den første gangen: ”Hvem er du?” Etter hvert er det jo helt umulig å spørre. En samtale som panisk er rodd helt ut i Atlanteren, er jo håpløs å redde inn igjen!

Panikken dundrer i hodet når jeg står der, stiller selvfølgelige spørsmål for å vinne tid – har sikkert stilt ham de samme ti ganger før - og hører på svaret at dette burde jeg visst. Vil jo så gjerne!

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg høflig hadde giddi å forklare enda en gang at `jeg er her i dag fordi.. ´ for så å få et tomt ”å, ja..” tilbake. Man hører alltid hvordan alt var bedre i gamle dager, men jeg er glad jeg lever i dag, for nå er det lov å være litt distre – vi har – ehm – andre kvaliteter.. Jeg kommer bare ikke på noen akkurat nå.


Mer Huginaktig materiale kan du lese på:
http://www.smis.no/


________